Spalten uttrykker skribentens egne synspunkter.
Tekst: Roger Aarli Grøndalen / Foto: Marte Vike Arnesen
Advarsel: Dette er en type tekst som i enkelte andre medier ville blitt illustrert med gullpil og/eller ballonger.
Noen mener nok, og med rette, at det er noe litt usjarmerende med en redaktør som bruker egen spalte til å skryte av tall, egne produkter og egen redaksjon, men er det én gang i løpet av året det er innenfor, så er det i en årsoppsummering. Og desember er måneden for den slags.
Vi må likevel starte med et kort tilbakeblikk.
Styret sier ja
Rett før sommerferien i 2021 sa Journalisten-styret ja til vår plan. I løpet av høsten samme år kom ting gradvis på plass. Redaksjonen ble økt med ett årsverk, slik at vi ble fem. En nyhetssjef kom også på plass. Målet var å skru opp nyhetstrøkket samtidig som vi ble bedre på egenprodusert meningsbærende journalistikk og det uten at vi prioriterte bort de tingene vi allerede var gode på. Blant annet den klassiske reportasjen.
Endringer bruker gjerne litt tid på å feste seg, og vi kom ikke helt i gang høsten 2021. Noe fungerte, men hadde vi vært en fossilbil hadde vi ikke tent skikkelig på alle sylinderne. Motoren fjusket innimellom.
Men så ble 2021 til 2022, og da fikk vi fart på kjerra. Sannsynligvis har vi også brutt noen fartsgrenser i månedene som fulgte.
Pluss 61 prosent
Sammenligner vi årets første 11 måneder med samme tidsperiode i fjor, har vi en vekst i unike brukere på 61 prosent. Veksten i sidevisninger er litt lavere – men ikke så mye – beskjedne 49 prosent. Nylig passerte vi seks millioner sidevisninger i inneværende år. Vi har aldri tidligere nådd fem millioner i løpet av ett år.
Og ja, jeg hører et ankepunkt komme. Prosenten blir gjerne høy hvis utgangspunktet er lavt. Til det er det selvsagt bare å innrømme at vi er en nisjepublikasjon, men vi har vokst før også. Både i 2019 og 2020 var veksten et godt stykke opp på 20-tallet. Men aldri så mye som i år.
Strategien har med andre ord truffet sånn cirka. I tillegg er vi ikke lenger minst. Det er ekstra gøy. Medier24 har de siste fem årene vært storebror (eller skal vi si storesøster etter redaktørskiftet), og i perioder har de vært betraktelig større enn oss. Nå har det snudd.
Offisielle målinger
I år kom Fagpressen endelig i gang igjen med offisielle måletall etter en pandemipause og bytte av måleverktøy. Ser vi på tallene fra uke 17 (da Fagpressen begynte å måle) og fram til slutten på fellesferien, veksler det litt om M24 eller vi er størst målt etter unike brukere. Det er ganske jevnt, men sammenlagtseieren går til M24.
Da folk begynner på jobb igjen etter sommerferien, skjer det noe. Fra og med uke 34 og fram til i dag, er det Journalisten som er størst – med unntak av én uke. Igjen: Basert på antall unike brukere, vår konkurrent er litt flinkere enn oss til å få et ekstra klikk ut av leserne, så de er innimellom større målt etter sidevisninger.
Fra å være minst til å bli jevnstore, for så å bli størst denne høsten, er en god følelse. For selv om det er motiverende å være underdogen, med et klart fiendebilde, er det morsommere å være størst.
Hvordan størrelsesforholdet utvikler seg fremover er mindre viktig. Noen vil sikkert også mene at vi sammenligner pærer og epler, siden M24 har en abonnementsstrategi, mens Journalisten er åpen for alle. Det viktigste for oss er uansett at strategien vår har fungert. Vi når flere lesere, og det gir vår journalistikk større gjennomslagskraft.
Tallene ikke et mål
Journalistikk er uansett mye mer enn tall, og tallene er ikke et mål i seg selv. Gode tall er kun et resultat av at journalistikken vår når ut.
Økt satsing på nyheter er hovedårsaken til veksten – med fokus på egne nyheter. Det er ikke nok å hoppe på fellessakene. Tempo må kombineres med en dose originalitet. Vi treffer ikke på dette hver dag, men oftere enn før.
For redaksjonen og meg er det også viktig at Journalisten er noe mer enn nyheter. Det skal også være et sted for dybde og inspirasjon – og gjerne tilføre litt sårt tiltrengt humor i en tidvis selvopptatt bransje. Når vårt samfunnsoppdrag er å skrive om andre mediers samfunnsoppdrag, er det ikke mangel på de pompøse vendingene vi sliter mest med.
Økt nyhetstrøkk er det som bærer alt annet vi gjør på ryggen, men vi har også lykkes på andre områder. Særlig er det tre prosjekter jeg mener har gitt leserne noe ekstra i året som har gått.
Oppdager Amerika
I høst sendte vi journalist Mats With Greger (med støtte fra Fritt Ord) til Costa Rica og Colombia for å rapportere om status for pressefriheten i denne regionen. Planen var også å besøke Nicaragua, men journalister er ikke så populære der akkurat nå. Noe som har medført at noen av landets mest profilerte og kritiske journalister, lever i eksil. Mange av dem i Costa Rica.
I skrivende stund er fire artikler publisert. Det kommer flere innen året er omme. Mats har også begynt å planlegge en ny tur.
Rett før de første lukene i julekalenderen ble åpnet, publiserte vi den første videoen i vår serie «Metoo i mediebransjen». Her ser vi tilbake på hva som har skjedd her hjemme siden Weinstein-avsløringene i New York Times og New Yorker for ganske nøyaktig fem år siden.
Hvilke konsekvenser hadde metoo-oppgjøret for mediebransjen? Hvordan var det å jobbe med sakene, hvordan var det å varsle – og hva skjedde egentlig i Sverige og Danmark? Dette er noen av spørsmålene vi forsøker å få svar på.
Journalistduoen Marte Vike Arnesen og Morgane Fauconnier har brukt mye av høsten til å planlegge, filme, intervjue og klippe, og aldri har det blitt publisert levende bilder av høyere kvalitet på Journalisten. Og vi er ikke i mål. En nytt videointervju gjøres akkurat nå, idet denne artikkelen publiseres. Og tredje video i serien er ute i dag.
Ekstra kjærlighet
Den meningsbærende journalistikken har også fått litt ekstra kjærlighet i året som snart er omme. Ser vi bort i fra innsendte – og noen ganger bestilte – debattinnlegg, har 2022 blitt året hvor kommentarjournalistikken i Journalisten ikke lenger er et soloprosjekt fra redaktørens side. Store deler av redaksjonen har bidratt.
For egen del har jeg i år gitt meg selv en egen spalte. En interessant observasjon er at gir du spalten din et teit navn, selv om du skriver om de samme tingene som før, så får du flere tilbakemeldinger. Overraskende mange positive også.
Klaget inn til PFU
I sommer ble Journalisten for første gang siden 2019 klaget inn til Pressens Faglige Utvalg (PFU). Vi ble ikke felt, men det var mye å lære av saken. For oss, men også for PFU.
Mannen som klaget Journalisten inn var kilde i en lokalavisartikkel som på vårparten ble klaget inn til PFU. Avisen ble felt, og PFU pekte blant annet på at avisen hadde publisert udokumenterte påstander.
Dette opplevde mannen som at hans troverdighet ble vurdert og kritisert av PFU – og han reagerte på at Journalisten ikke hadde kontaktet ham, men basert vår dekning på klagen, avisens tilsvar og PFUs konklusjon.
Jeg anbefaler alle som er opptatt av presseetikk å se videoen som viser PFUs diskusjon.
Pengene som forsvant
Økonomisk startet 2022 helt fantastisk. Basert på antall stillingsannonser i første halvår lå vi an til å slå alle tidligere omsetningsrekorder. Så kom høsten, hvor mange av de store redaksjonene tråkket på bremsen.
Sett under ett blir 2022 et helt greit år økonomisk, men mye tyder på at 2023 blir tøft hvis situasjonen fortsetter som nå.
Heldigvis har Journalisten et styre og en eier som forstår at behovet for et fagblad med kritisk blikk på egen bransje ikke blir noe mindre i nedgangstider. I tillegg har vi vært flinke til å fylle på egenkapitalen i gode tider.
Vi går derfor inn i 2023 med ambisjoner om å være minst like ambisiøse som vi har vært i året vi snart avslutter.
Og med det så tror jeg vi har levert dosen vår med selvskryt for en god stund fremover.
